Biodrivstoff, løsninger eller håpløsheter i serie

Forfatter: Erik B. Næss, teknolog, Oslo

NRK-programmet Debatten torsdag 16/3 har utløst skred av kommentarer, noen jordnære og noen av optimistisk, opportunistisk natur. VITEN artikkelen her i avisen 23/3 er i den kategori og spredning av litt kaldt vann kan være på sin plass. 

Alle aktuelle biodrivstoff som kan utvikles som energibærere og fremstilles industrielt har et prosesselement til felles; energibehovet for å drive prosessen gjennom alle trinn nødvendig for å ’foredle’ råstoffet til en kvalitet med de rette egenskaper for innblanding i bensin og diesel.

Det er blitt nedfelt bærekraftkriterier som politikerne og forskere skal navigere etter, og blant disse er, foruten selve klimahensynet, bl.a. økonomi og sosial utvikling. Disse bidrar til håpløshetene fordi disse flytende begrepene kamuflerer virkeligheten.

Økonomien fordi den baserer seg på et penge- og finansregime som ikke har forankring i virkeligheten, men er basert på en tro på at ’systemet’ kan brukes for å måle og verdsette alt som omgir oss. Den viktigste ingrediensen ved produksjon av hva som helst er den energien som går med til fremstillingen, inklusive transportfaser. Det er den faktor, uttrykt i definerte watt eller joule som er selve kostnaden og prisen som betales, men den bokføres i penger.

Prosessenes godhetsgrad kan imidlertid ikke bestemmes i et penge- og finansregimet. Det er bare energibalansekriterier og universelle fysiske lover som kan benyttes. Realprisen blir da ene og alene selve energiforbruket, den fysiske dimensjon. Det er usannsynlig at de to stortingsrepresentantene som deltok i nevnte debattprogram, like lite som Stortinget forøvrig, er seg bevisst eksistensen av et slikt ’balanseverktøy’, og derfor støtter seg på pengeregimet i en tro på at det er en slags perpetuum mobile effekt et sted som rettferdiggjør satsing på biodrivstoff.

Sosial utvikling fordi det er ulne begreper som forbindes med tilstander og fremganger i tilværelsen det ikke finnes rom for, hvis eller når fossilsamfunnet blir avviklet - eller opphører av seg selv.

Det er allmenne virkningsgrader* av universell natur det hele dreier seg om. Effektiviteten av de aktuelle produksjonsprosessene som lar seg måle med høy teknisk presisjon.  Sagt med andre ord, ytelsen som går med for å produsere produktet sett i forhold til den ytelse man har fått overført til produktet. For både etanol som for de ulike kvaliteter av biodiesel kan man definere den kjemiske brennverdien, energien produktene vil inneholde pr, volum eller vektenhet. Fra nevnte bioprodukter blir det selvsagt ikke noe energiutbytte, men et energitap. En slik prosess kan da i prinsippet ikke være bærekraftig på noe vis når den koster mer enn den smaker.

Med VITEN-artikkelen Nærmere løsning for biodrivstoff i avisen 23/3 tilkjennegir forskerne Horn, Astrup, Wittgens og Akporiaye optimisme om fremtiden. I mangel av å kunne presentere  løsninger hengir forfatterne seg til en svært billig demagogisk trøst i sine to siste avsnitt:

Da Norge tok skrittet inn i oljealderen, var heller ikke alle løsninger på plass før man satte i gang.

Slik er det også nå når vi står overfor en helt nødvendig og større endring: Hvordan kan vi skape et bærekraftig samfunn med lavere klimautslipp.

Sammenligningen henger ikke på greip. Olje visste, og vet man hva er – ferdig energi på fat som man utvinner i flytende form. Å produsere en ekvivalent ingrediensen er en helt annen skål.


*[ virkningsgraden:  h = 1 - ytelse ut/inn]

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer