Ikke varmere i Norge i 1990 enn på 1800-tallet

NB! En uke etter at artikkelen ble publisert den 13/2-2013 ble temperatur-gjennomsnittsverdiene for perioden fra 1870 til 2013 for Oslo fjernet. Nye "homogeniserte" verdier ble lagt ut på yr.no den 20/4-2013. De opprinnelige verdiene er ikke lenger tilgjengelige hos Meteorologisk institutt.

Senere er også de opprinnelige temperaturverdiene for Svalbard erstattet med nye homogeniserte verdier.

Vi har kopier på papir av de statistikkene artikkelen er basert på

 

Ikke varmere i Norge i 1990 enn på 1800-tallet. Intet behov for klimakonferanser.

                            Håkon O. Friestad og Bernt Otto Hauglin, - sivilingeniører

Liv på vår klode er mulig, blant annet på grunn av jordoverflatens gunstige plassering mellom to gigantiske, pågående kjernereaksjoner. Den ene en tradisjonell fisjonsreaksjon i Jordens indre, som holder det meste av dens innhold flytende. Den andre en fusjons-reaksjon, av type hydrogenbombe i Solens indre, tilsvarende energien i et utall millioner Hiroshima-bomber.

I nyere historisk tid har vi hatt betydelige temperatursvingninger forårsaket av rumling i jordens indre. 10. april 1815  frigjorde eksempelvis vulkanen Tambora i Indonesia seg fra et 1400 meter tykt lokk og slynget ut aske som i volum skal ha utgjort 150 kubikk-kilometer. Utbruddet mørkla jorden i flere døgn og skal ha vært direkte eller indirekte årsak til at mer enn hundre tusen mennesker mistet livet, samtidig som det senket den globale temperatur med hele 3 celsiusgrader. Det påfølgende år omtales som «året uten sommer», og Nord-Europa skal ha hatt frost og snøvær både i juni og juli.

Men helt uten menneskelig innsats ble klimaet «normalt» igjen slik det fremgår av 1. temperaturkolonne i de tabellene som  presenteres nedenfor.

Mer enn 90% av medlemmene i FN's klimapanel (IPCC) mener likevel at lufttemperaturen  over bakken influeres av menneskenes aktivitet. IPPC er etterhvert blitt et ganske stort panel. På deres 18. møte som nylig ble avholdt i Doha møtte (ifølge Aftenpostens faktarubrikk 9.desember 2012) «6856 forhandlere og 5816 deltagere fra frivillige organisasjoner og 853 mediefolk»

Forfatterne av denne artikkelen slutter seg til et stadig økende antall forskere og vitenskapsmenn som ikke tror at vi har noe særegent klima, langt mindre, noe klimaproblem.

På slutten av 1980 tallet har åpenbart noen begynt « å snakke sammen» og kommet til at noe måtte gjøres med «den globale oppvarmingen». I Norge ble en klimamelding fremlagt allerede i mars 1991 av en gruppe bestående av representanter fra Miljøvern-, Utenriks-, Fiskeri-, Samferdsels-, Nærings-, Finans-, Olje og energi- og Landbruksdepartementet  samt fra Statsministerens kontor. Den skulle kartlegge  konsekvensene av drivhuseffekten, og her ble karbondioksid trukket inn, en vurdering som kunne være gjenstand for en egen artikkel.

Hvilket faktagrunnlag bygget disse representantene meldingen på? Man skulle tro at temperaturmålinger måtte komme sterkt inn.

Temperaturer frem til 1990

Den eldste, oss bekjente, norske publikasjon om jordens overflatetemperatur, angitt i celsiusgrader og foretatt med termometer, og ikke ved å måle trærnes årring-bredde, skriver seg fra 1939. Temperaturene er altså publisert før siste verdenskrig – før miljøvernere, forskere, politikere  eller forretningsinteresser kunne begynne å slå mynt på frykten for den globale oppvarmingen. Og målingene er foretatt i Norge, nærmere bestemt i Oslo. I Aftenpostens interessante bokserie Hvem-Hva-Hvor finner vi således i 1939-utgaven snitt-temperaturer for årets 12 måneder over 60-årsperioden 1861-1920.

Snitt-temperaturer for årets 12 måneder over 30-årsperioden 1961-1990 er publisert  i 1992- utgaven av Hvem-Hva-Hvor. Temperaturene for de to periodene er sammenstilt i Tabell 1.

Tabell 1:           Oslo-luftens middeltemperatur   (ºC)                                                                                                                                           

                      1861-1920*  1961-1990** Differanse

Januar                -4,2             -4,3           -0,1           

Februar               -3,6            -4,0           -0,4           

Mars                    -0,8            -0,2            0,6           

April                      4,7             4,5           -0,2           

Mai                     10,5           10,8             0,3           

Juni                    15,6           15,2            -0,4          

Juli                     17,3           16,4            -0,9           

August               15,5            15,2           -0,3           

September         11,3            10,8           -0,5           

Oktober               5,7              6,3            0,6          

November           0,5              0,7            0,2         

Desember          -3,1             -3,1            0,0        

Hele året             5,8              5,7           -0,1

                                                                                  *      Hvem Hvad Hvor 1939, s.242

                                                                                  **  Hvem Hva Hvor   1992, s.105

 

Middeltemperaturen for juli i årene 1961-1990 var altså hele 0,9ºC lavere og  gjennomsnittet av alle årets måneder var 0,1ºC lavere enn perioden 1861-1920.

Faktisk hadde 7 måneder lavere og bare 4 måneder høyere middeltemperatur i 30- årsperioden 1961-1990 enn i 60-årsperioden 1861-1920.

Det er forøvrig bemerkelsesverdig at de månedene hvor det registreres temperaturstigning, stort sett er de som faller i de mildeste vintermånedene. Dette kan tyde på en urbaniserings-effekt. Siden 1860 er folkemengden i Oslo 20-doblet samtidig som plassbehovet er endret, kanskje fra ett rom for fire personer til en person per fire rom.

Selvsagt burde de to periodene man sammenligner være like lange, men en prospektiv sammenligning kan ikke realiseres før i 2021. En retrospektiv sammenligning av 60-årsperioder, basert på data fra yr.no, er derimot mulig.

Sammenligningen endrer ikke stort på det bildet som fremgår av Tabell 1.

I den siste 60års-perioden kommer da fem av månedene (i stedet for fire) i pluss, mens årsgjennomsnittet fortsatt er 0,1 grader kaldere.

Over en periode på 130 år har gjennomsnittstemperaturen vært praktisk talt konstant.

Den har bare falt med en tiendedels grad. Dette stemmer godt med en uttalelse i Hvem-Hva-Hvor 1991 s.106 som antas å være Meteorologisk Institutts oppfatning ved inngangen til 1990-årene, og hvor spådommene om en sterk global oppvarming diskuteres:

«I Oslo (Blindern) er f.eks. gjennomsnittet for årsmiddeltemperaturen for årene 1981-1989 på 5,7ºC. Skulle prognosene slå til ville årsmiddeltemperaturen i løpet av de neste 50 år stige til ca. 10ºC. Når man så tar i betraktning at den høyeste registrerte årsmiddeltemperatur for Oslo er 7,5 ºC (1934 – for 1989 var den 7,4 ºC) så blir det klart at det er snakk om meget drastiske klimaendringer som skal til for at spådommene skal oppfylles. Når det gjelder Norge, gir de offisielle tallene hittil ingen indikasjon på at en slik endring er i ferd med å skje – snarere tvert om.»

Situasjonen da klimameldingen ble lagt frem i 1991 var altså at temperaturen ikke hadde økt de siste 130 år.

Temperaturer  1991-2010

Fra 1990 har vi vært inne i en periode hvor det har vært målt høyere gjennomsnittlige temperaturer. Dette fremgår av tabellen nedenfor, hvor vi sammenligner de ovenfor angitte data fra 60års-perioden 1861-1920 med 50 års-perioden 1961-2010, hvor dataene for perioden 1991-2010 er hentet fra yr.no og interpolert i tabell 1.

 (NB : yr.no har ikke med perioden 1861-1869)

                               TABELL 2

           Oslo-luftens middeltemperatur   (ºC)

                                                                                                                                              

                      1861-1920    1961-2010    Differanse  

Januar                -4,2                 -3,5             0,7           

Februar               -3,6                 -3,3             0,3           

Mars                    -0,8                  0,2             1,0          

April                      4,7                  5,1             0,4          

Mai                     10,5                 11,0             0,5          

Juni                    15,6                 15,1            -0,5          

Juli                     17,3                 16,8            -0,5          

August               15,5                 15,7             0,2          

September         11,3                 11,2            -0,1          

Oktober               5,7                   6,3             0,6         

November           0,5                    1,1             0,6         

Desember          -3,1                   -2,7             0,4

 

Hele året             5,8                    6,1              0,3

 

 Tabellen viser at temperaturen har økt 0,3ºC i forhold til perioden før biler og fly gjorde sitt inntog. Og, det er fortsatt kaldere i månedene juni, juli og september.

Årsgjennomsnittet over de siste 150 år har steget med kun 0,3ºC. Når vi får dataene for en full 60års periode, i 2021, kan stigningen kanskje vise seg å bli enda lavere.

Perioder med stigende gjennomsnittstemperatur, i likhet med den vi har hatt i det siste, har vi hatt før. Ved eksempelvis å hente data for perioden 1917-36 fra yr.no, kan enhver  forvisse seg om det. Da var årsgjennomsnittet for den siste halvdel av perioden hele 0,7 ºC høyere enn den første, altså mer enn det dobbelte av den temperaturøkning som er vist ovenfor.

Nobelprisvinner i fysikk, Norges eneste, dersom vi ser bort fra det faktum at han er amerikaner, Ivar Giaever, ville ha korrigert oss på å tale om dobbelt temperaturøkning. Han ville benytte den absolutte temperaturskala og peke på at temperaturen i Oslo har endret seg fra 279,0 ºKelvin til 279,3 ºKelvin i tidsrommet 1861-2010. I en interessant artikkel «De forunderlige klimamytene» (Meninger – kronikker – Aftenposten.no) sier han at «det er fantastisk hvor stabil temperaturen har vært de siste 150 år».

For nordmenn som tidlig på 1990-tallet mente at jorden var blitt varmere, må det være et tankekors at vår hovedstad oppviser en faktisk liten avkjøling.

 Svalbard

Norge strekker seg nordover godt og vel til 78ºN. For Svalbard finnes på yr.no målinger som går tilbake til 1911. En lignende kalkulering som den foretatt for tabellene ovenfor, viser at det gjennomsnittlige årsmiddel for 30års-periodene 1911-1940 og 1961-1990, var 0,1ºC kaldere i sistnevnte periode.

Våre beregninger viser altså at det i 1990 ikke hadde skjedd noen oppvarming , hverken av vår hovedstad eller av Svalbard fra 1860 til 1990. Det er betydelige forskjell i geografisk beliggenhet mellom disse to stedene. Begrepet global synes ikke dekkende.

Temperaturene for Svalbard viser også et interessant fenomen, nemlig at  årsgjennomsnittstemperaturen i 20-årsperioden 1921-40 var hele 2 grader høyere enn 10-årsperioden forut. Hvordan klimagasser her kommer inn i bildet kan være vanskelig å forklare. Også denne temperaturen utlignet seg etterhvert uten menneskelig medvirkning, men sannsynligvis med enorme konsekvenser for isforholdene i Polhavet. 

Beslutninger tatt på tvilsomt grunnlag

Det forelå altså i 1989 intet grunnlag for å trekke noen konklusjon om at kloden var i ferd med å varmes opp. Heller ikke det forutgående ti-år ga grunnlag for bekymring, idet årsgjennomsnitts-temperaturen for Blindern for femårsperioden 1984-1988 var nesten den samme som for femårsperioden forut. Faktisk var gjennomsnittet for den seneste perioden  0,1ºC kaldere!

Ikke desto mindre var Norge, ifølge Aschehoug & Gyldendals Supplement til Store norske leksikon, det første landet i verden som fastsatte et nasjonalt stabiliseringsmål for karbondioksid. Dette skjedde ved fremleggelse av Stortingsmelding 46 i 1989 . Altså før den varme periode som meldte seg på 1990-tallet! Og siden har Norge forsøkt å være pådriver for stabiliseringen av CO2-nivået!

Ifølge Verdens meteorologiorganisasjon har CO2-konsentrasjonen i atmosfæren økt med ca. 40% siden midten av 1800 tallet. At temperaturen faktisk har falt en smule i 1961-1990 i forhold til perioden 1861-1920 støtter således ikke opp om CO2  som en viktig «klimagass».

CO2 er den eneste kjente kjemiske forbindelse som kan føre til  organisk liv på planeter. Uten tilgang til CO2, vil en plante ikke legge på seg ett gram selv om faktorene temperatur, fuktighet og jordsmonn er optimale. Med verdens befolkningsøkning og matvareknapphet i tankene kan det hende vi vil trenge den CO2-økning vi registrerer. Er det klok «månelanding» å fange den opp for å grave den ned?

De temperaturdata som er omtalt ovenfor, var kjent, eller burde vært forelagt representantene for de ovennevnte 8 departementer. Likeledes det faktum at temperaturen hadde vært fallende de siste 130 år, mens CO2 -konsentrasjonen hele tiden hadde steget! Dette var også gjeldende forståelse på tidspunktet for departementenes beslutninger. Se f.eks. Per Kofstad's «Uorganisk kjemi – en innføring i grunnstoffenes kjemi» fra 1987 hvor det på  s.171 bl.a. sies:

«Imidlertid viser meteorologiske målinger på den nordlige halvkule (hvor det er relativt størst økning av CO2  innholdet) at gjennomsnittstemperaturen siden 1950 tvert imot er blitt redusert».

Etter å ha lest boken «The hockey stick illusion» med undertittel «Climategate and the corruption of science» (Forlag:  Stacey International, 2010) hvor Andrew W. Montford over 450 sider redegjør for striden mellom tilhengerne av hockeykølle-kurven og deres motstandere, sitter man igjen med et lite oppløftende syn på dette  panelet. Les boken! Eller les den kortere, norske boken  av Per Engene og Gõran Tullberg «KLIMAET  -  VITSKAP OG POLITIKK» (Datakon 2007, 75 s.).

Møtene til IPCC koster nok en del, men det er  likevel peanuts mot de økonomiske ofre som verdenssamfunnet etter hvert fortsatt skal måtte bære, som følge av at «utgangspunktet er som galest».

De ovenfor angitte data fører til følgende – for mange – underlige konklusjon:

  • Årsgjennomsnitts-temperaturen for Oslo og Svalbard har vist meget liten endring.
  • Om det finnes steder på jorden hvor det over de siste 100 – 150 år har skjedd noen dramatisk temperaturøkning, er den i lys av funnene fra Oslo og Svalbard, ikke global.
  • Det er ingen positiv korrelasjon mellom CO2 konsentrasjon og bakketemperatur.
  • Lovverk og bestemmelser som er basert på feilaktig grunnlag, bør nå  gjennomgås og omgjøres.

Røyken/Hurum 10.2.2013

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer