Kan vi stole på IPCCs påstand om at CO2 styrer klimaet?

(Artikkelen ble først pubilisert i  Dagens Næringsliv 28. april 2014)

Hans Borge

Dr Ing/PhD, Instituttleder

Institutt for Petroleumsteknologi, Universitetet i Stavanger


I et debattinnlegg i DN 24.04.2014 under overskriften «Akademisk tarmtømming» kommenterer Viggo Kristensen og Stig Uteng undertegnedes debattdeltakelse i NRK 3. april hvor jeg fremstiller IPCCs rapport som synsing. De kritiserer også i samme innlegg norsk presse generelt og NRK spesielt for å gi taletid til personer som er uenig med dem. Som et tilsvar til Kristensen og Uteng – og alle andre som har som har kommentert min opptreden i NRK 3. april og tidligere uttalelser til DN - vil jeg forsøke på en enkel og forståelig måte utdype hvorfor IPCCs siste rapport ikke holder vitenskapelig mål.

I følge IPCC, skal økt CO2-mengde i atmosfæren føre til observerbare forhold som kan sjekkes ved å foreta målinger. Manglende observasjoner av påståtte forhold er indikasjon på at CO2hypotesen bør revurderes. Her er noen eksempler:

Ingen temperaturøkning

løpet av de siste 16 årene har den globale gjennomsnittstemperaturen stått på stedet hvil, målt med både termometre på jordoverflaten og fra satellitt. Verken fjerde- eller femte IPCC-rapport nevner dette som en mulighet. I samme periode har atmosfærisk karbondioksid økt med ti prosent. Store økninger i karbondioksid har altså ikke gitt noen temperaturøkning, og dette er direkte i strid med CO2-hypotesen. At det i etterkant er kommet en rekke nye hypoteser om hvorfor klimamodellene ikke følger virkeligheten, bidrar ikke til å styrke tilliten til modellene. Mange av hjelpehypotesene har også vist seg å være gale. For eksempel er det grundig tilbakevist at den manglende varmen er forsvunnet i dyphavet.

Normale temperatursvingninger

I løpet av det 20. århundre, var det en global oppvarming på mellom 0.4C og 0.7C, med en maksimal temperaturstigning i kortere perioder, som tilsvarte ca 1.7C pr århundre. En rekke publikasjoner viser at det i løpet av de siste 10.000 årene har vært naturlige klimasvingninger som resulterte i temperaturer som var mer enn 1 C varmere enn i dag – og med perioder med temperaturstigning tilsvarende opp til 2.5oC pr århundre.
Både graden av temperaturstigning og omfanget av oppvarmingen i det 20. århundre faller derfor godt innenfor spennet av naturlige klimaendringer. 

IPCC omfavnet ”Hockeykølla” i rapporten fra 2001, fordi den viste at nåtidens klimautvikling var helt spesiell, nettopp for å skape rom for at vi hadde behov for CO2-hypotesen, for å forklare nåtidens klimautvikling. Både Hockeykølla og de artiklene som pekte i samme retning er senere forkastet som dårlig vitenskap av IPCC, i all stillhet.

Høna og egget

Hvis den globale temperaturen styres primært av atmosfærisk karbondioksid, så skulle endringer i karbondioksid komme først, deretter endringer i temperatur. Men det motsatte er tilfellet for alle tidsskalaer. Ved årlige temperatursvingninger kommer temperaturendringen ca fem måneder før endring i CO2-konsentrasjon, og endringen av CO2-konsentrasjon kommer ca. 700-1000 år etter klimatiske svingninger i forbindelse med istidene. Dette er vist gjennom studier av iskjerner fra Grønland og dryppstein fra grotter ulike steder på jorda..

Ulogisk visshet

Det er utviklet en rekke beregningsmodeller, alle med basis i hypotesen om CO2 som en styrende drivhusgass. Som tidligere nevnt har det ikke vært noen oppvarming på 16 år, og modellene overdriver derfor klimaets følsomhet for CO2 i atmosfæren. Innvirkningen fra en dobling av CO2-mengde i atmosfæren er hevdet å øke temperaturen på jorda med mellom 1.5 o C og 4.5 C. Dette store usikkerhetsspennet har vært der siden 1979, på tross av at det er brukt minst 100 milliarder USD på klimaforskning siden da. Når IPCC i sin siste rapport sier at de nå er 95 prosent sikre på at det er menneskeskapte klimaendringer vi ser, så faller det på sin egen urimelighet.

Vanndampen som mangler

Klimamodellene forutsetter videre at temperaturstigningen fra mer CO2 fører til mer vanndamp i atmosfæren. Vanndamp er en drivhusgass, og modellene sier således at ca. 70 prosent av den totale oppvarmingen kommer fra vanndampen. Imidlertid er denne ekstra varmen fra vanndamp bokstavelig talt tatt ut av luften. Det finnes ingen relevante målinger som har klart å påvise verken den ekstra vanndampen eller temperaturøkningen. Om denne mekanismen hadde vært til stede, ville den på grunn av at den representerer såkalt positiv tilbakekobling, ha ført til katastrofal oppvarming på jorda allerede for millioner av år siden. Noe den beviselig ikke har, selv i perioder med 15-20 ganger mer COi atmosfæren enn nå.

Hvor er varmen over ekvator og i Antarktis?

Klimamodellene beregner at det i 8-10 km høyde over ekvatoriale områder skjer en oppvarming som følge av økt CO2-konsentrasjon, og at polområdene varmes raskere enn resten av kloden. Faktum er at en aldri ved målinger har klart å påvise dette oppvarmede området over ekvator, og Antarktis har heller ikke blitt varmere slik som modellene sier. Vi må derfor konkludere med at CO2-hypotesen og klimamodellene svikter på to vesentlige punkt. Uten dette ekstra oppvarmede området i atmosfæren, blir ikke varmestrålingsbalansen i modellene riktig. Dette er et meget alvorlig sviktende punkt i CO2-hypotesen og burde normalt vært nok til å legge den bort.

Konklusjon

IPCC har nettopp lansert sin femte klimarapport i tre deler. Den første rapporten omhandler selve klimateorien, de to andre omhandler konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer og forslag til samfunnsendringer som følge av disse. Alle tre delrapporter svikter når det klimavitenskapelige grunnlaget svikter.

 

73-climate- models_reality.png

Figuren viser middeltemperatur beregnet av klimamodellene (rød linje) og målte temperaturer fra to offisielle måleserier.

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer