Sannsynlighet og Klimamodeller

ET AV DE SENTRALE spørsmålene i klimadiskusjonen er hvor stor sannsynlighet det er for at klimaendringene er menneskeskapte. IPCC(Intergovernmental Panel on Climate Change)opererer med stor sannsynlighet for at CO2 er hovedårsaken til global oppvarming. Og dette er, igjen ifølge IPCC, CO2 som kommer fra forbrenning av fossilt materiale, dvs. kull, olje og gass. I 2007 oppga professor Eystein Jansen, hovedforfatter i IPCCs vitenskapelige hovedrapport fra samme år, i samtale med professor Ole Humlum i NRKs program ”Verdt å vite”, at ifølge IPCC er det 90 % sannsynlig at de siste 50 års klimaendringer hovedsakelig er menneskeskapte. I samme program opplyste professor Jansen imidlertid også, at det faktisk ikke er mulig å beregne en slik sannsynlighet. De 90 % viser kun til hvor mange av de forskerne som jobber med IPCC, og som støtter ideen om CO2s store klimabetydning. I virkeligheten er det med andre ord slett ikke snakk om en sannsynlighet i vanlig statistisk forstand.

Rent bortsett fra at denne utbredte og totalemisforståelse, er en sannsynlighetsberegning om årsakene til nåværende klimaendringer fullstendig verdiløs. Særlig når man ikke først demonstrerer at det som man ønsker å beregne sannsynligheten for (her CO2-hlpotesen) er korrekt. SlikCO2-hlpotesen i øyeblikket er utformet oppfyller den ikke engang kravene til vitenskapeliglighet, så her er man milevidt fra å kunne tenke på en meningsfylt sannsynlighetsvurdering. Årsaken tilden manglende vitenskapelighet er CO2-hlpote-sens manglende evne til å komme med prognosersom kan kontrolleres nå eller i løpet av noen få år. Vanligvis opplyses at vi må vente 50-100 år for å se om hypotesen er korrekt, hvilket er helt urealistisk i vitenskapelig sammenheng. Vitenskap må naturligvis følge sine egne faste regler. Dersom reglene brytes, blir resultatet meningsløst og uvitenskapelig. Dermed er vi i den beklagelige situasjon at mye planlegging i dag bygger på en ide som ikke kan etterprøves vitenskapelig.

Riktignok blir ikke IPCC vurdert som en vitenskapelig organisasjon, men heller en prosess. Men det er mange vitenskapsfolk med i denne prosessen. Bl.a. er det mange som kaller seg klimaforskere. Da er det et stort tankekors for oss at«prosessen» kan operere med en slik feilaktig vitenskapelig sannsynlighet. De modellene som IPCC benytter er jo ikke basert på en etablert og anerkjent teori. Det hele er en hypotese som ikke er verifisert, og da blir det fullstendig feil, ja faktisk uvitenskapelig å operere med en sannsynlighet. Dette er en teoretisk sannsynlighet, som det ikkefinnes metodikk for å håndtere. Noe annet hadde det vært om usikkerheten hadde vært et uttrykk for usikkerhet i modellene, ut fra usikkerhet i målingene, men det er det altså ikke. Og det store tankekorset vi har ligger først og fremst i at så mange vitenskapsfolk aksepterer denne form for teoretisk uvitenskapelig sannsynlighet. Nå er det jo kjent at enkelte vitenskapere har trukket seg fra IPCCs prosess. Men det er stadig hundrevis igjen. Hva er det som gjør at vitenskaperne ikke bredt protesterer mot eller sørger for reformulering av den hypotesen de ofte tar som utgangspunkt i sine egne prosjekter?

Erik Bye (dr philos),professor Ole Humlum og Kjell Stordahl (dr philos)

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer